Livet som introvert

Det er mange av oss som går rundt med en konstant klump i magen, men allikevel setter på et smil om munnen og later som at alt er greit. De få gangene jeg har åpnet meg til venninner om temaet blir de overrasket. Du ser jo alltid så blid og glad ut sier de, men det er ikke alltid sannheten. Jeg bruker veldig mye tid til å tenke over hva andre tenker og mener om meg og mine valg. Nesten mer enn jeg bruker til å tenke over hva jeg selv vil og ønsker.

Det er ofte jeg i starten av uken legger planer om å være sosial med noen senere i uka og gleder meg til det, men når dagen kommer blir jeg litt panikkslagen og får angst og ønsker å trekke meg fra det hele. Noe jeg også gjør noen ganger, finner på en unnskyldning til hvorfor jeg ikke kan allikevel. De andre gangene gjennomfører jeg planene, og blir like overrasket hver gang over at jeg faktisk har hatt det bra, at det ikke ble noe awkward silence. Det samme gjelder telefonen. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har større telefonskrekk enn det jeg har. Når mobilen ringer er det sjeldent jeg svarer, selvom den som ringer er en person jeg kjenner og liker godt. Når telefonen er ringt ferdig, sender jeg heller en melding om at jeg dessverre ikke kan snakke akkurat da og at jeg ringer opp igjen senere - noe jeg så og si aldri gjør. Jeg har prøvd å finne ut hva som er årsak til dette, men uten hell. Noen er rett og slett mer glad i å være alene enn andre..

Noen som kjenner seg igjen? 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits